Min kjære rokk

har nå fått plass i stua igjen. Jeg satte den opp på loftet for en tid tilbake, da jeg egentlig ikke hadde plass i stua. Vi bor i et kaldt hus, og loftet er ære være. Det er heller langt fra så koselig der som i stua. Dermed har spinning av garn ikke blitt prioritert. Det har gått veldig i rykk og napp. For en liten stund siden bestilte jeg alpakkaull fra USA (eller var det England?, samme kan det være), og denne har jeg nå kardet. Da jeg skulle begynne å spinne garn av denne tok jeg rokken ned i stua igjen. Neida, det er fortsatt ikke egentlig plass til den, men jeg lagde plass! Så får stua heller være litt overfylt :)

Min kjære Kromski Symphony, som jeg, etter nøye overveiinger, kjøpte av penger jeg fikk av min morfar, etter at han solgte traktoren. Han syntes det var et godt valg, og jeg har ikke angret en dag! Morfar døde våren 2013. Før dette, samme våren, lærte jeg meg å spinne. Han var vel den som hadde mest greie på spinning av mine familiemedlemmer. I starten, da jeg plagdes som verst, sa han: "Du må gi ulla til rokken", og vips, så klarte jeg jo å lage garn! Den setninga sitter enda som en del av det som fikk meg i gang. 

Noen dager etter viste jeg stolt fram det første garnet jeg hadde spunnet, og jeg fikk oppmuntrende ord! 

Morfar er en del av denne rokken, så rart som det enn må høres ut; jeg tenker på ham hver gang jeg spinner (og selvfølgelig ellers også) og på det engasjementet han viste når jeg skulle lære meg dette.

Det har blitt noen hesper garn, og flere skal det bli! Nå er jeg godt i gang med å spinne alpakkaulla, og denne gangen skal jeg strikke noe til meg selv av den- kanskje et skjerf?:) 

Min kjære rokk!